Klare selv..!

Det føles tidvis som jeg må bevise at jeg klarer alt selv. Som om det å kunne montere en lampe, få koblet til tv eller henge opp gardiner er definisjonen på hvordan jeg skal ha det, at jeg er selvstendig nok...

 

Det handler selvfølgelig ikke om verken kampen eller tv. Men om følelsen av å skulle stå på egne ben. Det ene øyeblikket føles tilværelsen helt riktig, men i det neste blir jeg motløs og ikke minst rastløs.

Og jeg vet at det akkurat nå skal være slik. At jeg må lage tid til å kjenne på det vonde, ta tiden til hjelp...

Jeg har så utrolig gode venner, som jeg vet står støtt om jeg skulle trenge noe eller noen.

Jeg er "bare" tredve år, den beste tiden er fortsatt tilgode. Jeg kan forme og leve livet akkurat slik jeg ønsker. Foreløpig vet jeg jo ikke engang hva dette ønsket er.

Men jeg gleder meg over i dag og er spent på hva i morgen bringer. 

I mellomtiden skal jeg klare mye selv og det skal bli godt!