Lykke

Er i det filosofiske hjørnet i dag, kanskje det er mangelen på søvn som gjør det..?
Jeg har vært mor i så mange år, og ikke misforstå meg, det er så absolutt det beste som har skjedd meg. Men ved ettertanke så har jeg brukt mye tid på å vente. Vente på at noe skal skje, nye epoker i livet..
Jeg har i liten grad tatt meg tid til å stoppe opp å nyte livet, nyre det jeg har akkurat der og da.
Det ville alltid bli bedre tider, når jeg ble ferdig utdannet, når mini ble eldre og mer selvstendig. Når jeg giftet meg, skilte meg og giftet meg igjen...
Når økonomien ble bedre, når vi kjøpte hus, solgte hus..
Nå begynner jeg å lure på om jeg ikke egentlig er lykkelig. Om ikke nøkkelen til lykke ligger hos meg selv?
Det virker for lett at lykke finnes der ute, at ikke jeg selv skal få ta del i den.

Når jeg oppsummerer så er jeg jo akkurat her jeg vil være. Med en mann som for meg er den beste, to flotte jenter i livet mitt. En fantastisk familie på begge sider og de vennene jeg selv vil ha rundt meg. Jeg jobber med det jeg elsker og jeg er i ferd med å oppfylle drømmen om å kjøpe barndomshjemmet mitt.
Så når passer det bedre å stoppe opp å kjenne på lykken enn nå?

Vi vet ikke hvor lenge livet er som det er i dag, så jeg forstår at det må nytes...

Bare en (etter)tanke...