I dag har mannen min bursdag, han blir trettifem år.
Jeg har bare kjent ham i 7,5 av disse årene, men det føles så mye lenger enn det.
Jeg husker livet som det var før ham, før oss, men ikke følelsen av å være uten ham.
Tryggheten han representerer, stabiliteten.
Vi er voksne, og har voksne utfordringer. Noen ganger er de små, andre ganger større. Noen ganger irriterer måten han puster på meg, andre ganger er jeg så forelsket st hjertet kjennes ut som det vil sprekke...
Er det ikke dette det handler om da?
Å være sammen på godt og vondt?
I dag har han bursdag, og fortjener alt det gode han får.
Jeg elsker ham og jeg vet han også elsker meg.
Vi er heldige som er oss...