Sider

2013-09-17

Diagnose

Jeg husker ikke når det begynte, når jeg oppdaget at hun var litt annerledes enn de andre barna. 
Kanskje oppdaget jeg det egentlig aldri, ikke før noen andre påpekte det.

Jeg trodde først det var min feil, noe jeg hadde påvirket.
Hun var og er perfekt, så det måtte ligge hos meg.

Jeg husker blikkene fra de andre, blikkene som fortalte meg at vi ble pratet om. Blikkene som fant feil og som ga meg et overveldende behov for å beskytte henne.

Jeg ville rope ut at hun ikke kunne for det, at hun ikke mente det hun sa eller gjorde. At hun ikke hadde feil eller mangler, at ikke jeg hadde gjort noe feil. Jeg ville skrike og gråte og mest av alt beskytte henne mot de følelsene jeg selv satt med. Blikkene forsvant ikke, de forberedte meg på hva som ville komme. Jeg ønsket mest av alt å være rundt henne hele tiden, forsvare henne å si til alle at hun ikke gjorde disse tingene med vilje. 

Skolen ble vanskelig, hun fant liksom ikke sin plass. Konfliktene ble mange. Aldri var hun god nok, aldri stille nok.
"Hvis hun bare kjerper seg", "slik kan en ikke oppføre seg", "urolig"...
Jeg ønsket fortsatt å beskytte henne, men var rådløs, fortvilet!

Til og med familie har kommentert det, at hun blir "mye". De jeg vet er uendelig glad i henne. Det gjør vondt...

Så hva gjør vi? Vi kjemper videre, sammen. For det er oss to, alltid. Ofte mange fler enn bare oss, men alltid oss to tilslutt.
Og verden blir bedre. Det er plass til sterke individer etterhvert. Og akkurat slik er hun;
Sterk, modig og sårbar. Så uendelig god og med alt for mye livserfaring. Hun tåler så mye, står støtt i all motgang. 
Vi står sammen, vi gråter sammen og vi ler sammen.

Vi har det bra nå, hun har det bra.

Men jeg undrer meg, vet dere med blikket, den utenksomme kommentaren eller den urimelige forventningen hvilken skade det ga? Er dere klar over hvor vondt det gjorde, at det fortsatt smerter...

Elsker deg for alltid

Noen ganger er det ganske travelt å være den som må dra rundt på hodet mitt. Det skjer så mye der oppe... 

Og i det siste har jeg tenkt endel på dette at jeg eg blitt eldre. Ikke at jeg føler meg så gammel, ikke egentlig.
Men jeg er blitt voksen, på en annen måte enn tidligere.
Jeg giftet meg og fikk barn i svært ung alder. Men den gang følte jeg meg ikke så ung. Ansvaret og pliktene ventet ikke til jeg var moden og voksen nok. Så jeg lærte på veien.
Og det var akkurat slik det skulle være, jeg var der jeg skulle være.
Jeg var ung, med den usikkerheten og overmotet det ofte fører med seg.
Samtidig voksen nok til at jeg tok vare på og oppdro et barn. Jeg jobbet, studerte, laget middag og passet på at det var fisk på menyen minst to ganger i uken. Jeg ventet på at hverdagen skulle bli enklere, mens jeg skiftet bleier, ble alene om omsorgen og prøvde å få timene i døgnet til å strekke til.
Jeg visste at livet som småbarnsmor skulle være travelt, at det å være student skulle være bekymringsfritt og morsomt og at begynnelsen av tyveårene skulle være bekymringsløse og fulle av nye opplevelser.
Disse forventningene passet ikke sammen...
Men ingen hadde fortalt meg hvor dyrt det var med bleier, barnemat på glass og barnehageplass. Ikke visste jeg at jeg kunne bli så redd av en influense, at hjertet kunne svulme av et enkelt "mamma".

Det var travelt å kombinere de ulike rollene. Noen lot seg ikke blande , noen ting fikk jeg aldri gjort. Men jeg fikk så uendelig mye. Jeg er mor, mamma til verdens beste jente. Jeg er viktigst i verden for henne, hun er min verden!

Jeg var heldig, jeg fikk mye hjelp og støtte. Jeg er sta, og skoleflink. Jeg fikk det til! Men det var ikke lett , det krevde innsats, tårer og dager da jeg trodde det ikke ville gå.

Og hvorfor sier jeg dette til deg?
Fordi jeg ser en trend, i noen kretser, hvor unge voksne, noen bare ungdommer, ønsker seg barn. Jeg hører argumentet der de vil ha noen å elske, noen som elsker dem.

Det skremmer meg!

Jeg angrer ikke et sekund på min datter, det har jeg heller aldri gjort. 
Men jeg ser nå, og den gang, at jeg kunne gjort det lettere for oss begge om jeg var eldre den gang jeg ble gravid. Om økonomien var ordnet, utdannelsen fullført og livserfaringen noe større.

Så til deg som ønsker å bli en ung mor, som tenker at det er alt som skal til for å holde på ham, eller vil ha noen som elsker deg ubetinget.. Tenk deg godt om, du er i ferd med å ta det viktigste valget du noen gang vil stå ovenfor.


2013-09-16

Det enkle er faktisk ofte det beste

Stikker bare raskt innom for å ønske dere god mandag! Jeg er på jobb, og blir her til torsdag, så det er liksom slik min uke blir.
Vil også gi dere et lunch tips. Sashimi med laks. Det er godt, og så enkelt. 

Ha en finfin uke!