Kanskje oppdaget jeg det egentlig aldri, ikke før noen andre påpekte det.
Jeg trodde først det var min feil, noe jeg hadde påvirket.
Hun var og er perfekt, så det måtte ligge hos meg.
Jeg husker blikkene fra de andre, blikkene som fortalte meg at vi ble pratet om. Blikkene som fant feil og som ga meg et overveldende behov for å beskytte henne.
Jeg ville rope ut at hun ikke kunne for det, at hun ikke mente det hun sa eller gjorde. At hun ikke hadde feil eller mangler, at ikke jeg hadde gjort noe feil. Jeg ville skrike og gråte og mest av alt beskytte henne mot de følelsene jeg selv satt med. Blikkene forsvant ikke, de forberedte meg på hva som ville komme. Jeg ønsket mest av alt å være rundt henne hele tiden, forsvare henne å si til alle at hun ikke gjorde disse tingene med vilje.
Skolen ble vanskelig, hun fant liksom ikke sin plass. Konfliktene ble mange. Aldri var hun god nok, aldri stille nok.
"Hvis hun bare kjerper seg", "slik kan en ikke oppføre seg", "urolig"...
Jeg ønsket fortsatt å beskytte henne, men var rådløs, fortvilet!
Til og med familie har kommentert det, at hun blir "mye". De jeg vet er uendelig glad i henne. Det gjør vondt...
Så hva gjør vi? Vi kjemper videre, sammen. For det er oss to, alltid. Ofte mange fler enn bare oss, men alltid oss to tilslutt.
Og verden blir bedre. Det er plass til sterke individer etterhvert. Og akkurat slik er hun;
Sterk, modig og sårbar. Så uendelig god og med alt for mye livserfaring. Hun tåler så mye, står støtt i all motgang.
Vi står sammen, vi gråter sammen og vi ler sammen.
Vi har det bra nå, hun har det bra.
Men jeg undrer meg, vet dere med blikket, den utenksomme kommentaren eller den urimelige forventningen hvilken skade det ga? Er dere klar over hvor vondt det gjorde, at det fortsatt smerter...
