Ambivalent er kanskje mitt favorittord! Svært ofte er jeg ambivalent, altså både for og i mot. Jeg har motstridende følelser om en og samme sak.
Jeg begynner å nærme meg tredve og det gjør at jeg oftere tenker gjennom livet mitt.
Jeg er mor, og har vært det så lenge at jeg ikke husker hvordan identiteten som noe annet var.
Jeg ble mor da jeg var tyve år gammel. Min datter er det flotteste og skumleste som har hendt meg.
Flotteste fordi hun hentet frem en kjærlighet i meg som jeg ikke visste fantes, et ubetinget behov for å gi uten å få. Et behov for å beskytte henne med alt jeg har, mot verden og alt som kan være farlig og vondt.
Skummelt fordi jeg bare til en viss grad vil lykkes i dette. Hun vil bli såret i livet, hun kan kanskje også bli skadet.
Og det er den byrden jeg må bære, usikkerheten, frykten...
Men hun er verd alt, hver frykt. Hver eneste ensomme kveld, hver bytur jeg ikke deltok på..
Nå blir hun ni år, jeg er tjueni. Jeg er ikke lenger ung og usikker, hun ikke lenger en baby.
Det har vært tøft, lenge var det bare oss to. Og bare meg om ansvaret. Prisen for dette er tilliten hennes, hennes uselviske ønske om å gjøre meg stolt!
Så nå når jeg nærmer med tredve år så er jeg stolt. Stolt over å ha studert, fått meg en jobb som betyr noe. Funnet meg og mine verdier, og ikke minst så er jeg stolt av henne. Hun som så tidlig formet meg til den beste jeg kunne være.
Jeg er mamma, og foreløpig verdens viktigste!
