Husker du hvordan det er å snu seg i sengen uten å vågen av en smerte som trolig minner om å bli delt i to på midten? Eller hvordan det er å kunne ligge på ryggen, eller stå oppreist i mer enn to minutter uten å bli tett i ørene og se stjerner?
Eller å ikke føle at magesekken er koblet sammen med drøvelen og at halsbrann er en tilstand og ikke bare ett ord?
Jeg erindrer muligens hvordan ting var før... Men helt sikker er jeg ikke! Jeg er lei av å låne bort kroppen min. Og nei, det gjør meg ikke til en dårlig mor, det gjør meg helt normal!
For å si at jeg nyter alle disse plagene er jo bare tull, du hadde forhåpentligvis heller ikke trodd meg om jeg påsto akkurat det?
Og tro meg, jeg elsker dette barnet allerede. Vi har sett for oss livet med henne som en del av familien i lang tid nå, og vi gleder oss inderlig til å bli kjent med henne.
Det betyr ikke at det ikke skal bli deilig å få henne ut når den tid kommer!
Jeg savner å trene, og å kunne spise uten å føle at jeg utsettes for syreangrep i halsen.
Og nå er det ikke så lenge igjen. Tenk, snart skal vi få møte henne. Bli kjent med hvem hun er og hva som gjør akkurat henne til seg. Få snuse inn lukten av baby, lykke og fullkommenhet...
