Dramaqueen?

Som barn havnet jeg ofte i ulike konflikter, alt fra hvem sin leke som var best, hvilket hus som var flotteste og hvem som skulle få bestemme i leken.
Som ungdom kom nye og andre utfordringer.
Jeg ble usikker på hvor jeg hørte til, hvem denne verden jeg var plassert i var og ikke minst hvem jeg selv var. I tillegg skulle jeg håndtere alle disse forandringene som så plutselig var en del av meg. Hormoner, venner og skole.
Men med troen på at alt en dag ville bli bedre kjempet jeg meg gjennom denne tiden.
Så ble jeg voksen. Helt når denne fasen inntraff er jeg usikker på.
Det var ikke da jeg ble myndig, heller ikke da jeg giftet meg første gang eller når jeg ble gravid.
Jeg tror det skjedde gradvis, en eller annen plass på veien fant jeg en trygghet i meg selv. Jeg begynte å tro på at jeg var god nok, at jeg var nok. Og da ble det så mye lettere å akseptere menneskene rundt meg.
Det overrasker meg fortsatt at noen voksne mennesker bruker mer tid på å finne og påpeke feil hos andre, enn å dyrke sin egen lykke.
De prater ofte den veien vinden blåser, de lyver og lurer og de har fokus på drama istedet for harmoni.
Men de om det..
Det blir deres tap, deres innsats i livet som forsvinner i rollen de påberoper seg som dramaqueens.