Jeg sitter så alt for ofte igjen med følelsen av ikke å strekke til. Det er klær som burde vaskes, tak som burde males, familie og venner som burde besøkes. Og jeg rekker det ikke.
Midt oppi lekser, jobb og å følge datter på aktiviteter forsvinner tiden.
Den dårlige samvittigheten forsvinner ikke.
Følelsen av å ikke nå alt og alle er konstant.
Så til dere som jeg ikke ser så ofte, vit at jeg tenker på dere. At jeg skulle ønske at døgnet hadde noen timer som bare var mine.
Og vit at det kommer, jeg kommer... Bare ikke akkurat nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar