En dag...

Dagene bare forsvinner. Jeg har problemer med å skille dem fra hverandre. Og hele tiden venter jeg på noe, på forandringen som ligger latent i fremtiden .
Jeg har ventet så lenge jeg kan huske. Hva jeg har ventet på har forandret seg med årene, men alltid har tanken om at livet skal bli lettere med tiden vært hos meg.
Nå skremmer det meg, hva om jeg venter vekk livet. Hva om dette er det som er, det jeg får?
Hva om jeg burde være lykkelig, nyte og omfavne...
Istedet holder jeg ut, og venter på en dag der fremme.