Hva med meg?

Jeg har en oppfatning av at svært mye av det jeg foretar meg er for andres skyld. Fordi jeg bør og fordi det forventes.
Da gir det kanskje mening at jeg føler jeg alltid venter på det som ligger rundt neste sving.
Jeg tillater ikke meg selv å stoppe opp, for stopper jeg å løpe så må jeg begynne å kjenne etter. På hva er usikkert.
Men kroppen er utslitt av å løpe rundt svinger, hodet utslitt av å kjempe.
Livet passerer og jeg bruker tiden på å vente, men hva venter jeg egentlig på?
Og hva meg meg, med de ønskene og det håper jeg en gang hadde for fremtiden..?